Forside

Aktiviteter

Fakta

Kurs

Lenker

Kontakt

 

 Ressursside for lærere, førskolelærere og andre som bruker naturen sammen med barn

  

 

 

Kverna som står og maler på havsens bunn

En gang i gamle, gamle dager var det to brødre, den ene var rik og den andre var fattig. Da julekvelden kom, hadde den fattige ikke en smule i huset, hverken av sul eller brød, og så gikk han til broren sin og bad ham om litt i Guds navn. Det var vel ikke første gangen broren hadde måttet gi ham, og ikke ble han synderlig glad i ham nå heller.

«Vil du gjøre det jeg ber deg om, skal du få ei hel fleskeskinke,» sa han. Det lovte den fattige straks og takket til.

«Der har du den, reis så bent til helvete!» sa den rike og kastet fleskeskinka bort til ham.

«Ja, det jeg har lovet, det får jeg holde,» sa den andre, han tok skinka og la i vei. Han gikk og han gikk hele dagen, og i mørkningen kom han til et sted der det lyste så gildt. Her skal du se det er, tenkte mannen med skinka. Ute i vedskjulet sto en mann med langt, hvitt skjegg og hugget ved.

«God kveld,» sa han med fleskeskinka. «God kveld igjen! Hvor skal du hen så sent?» sa mannen. «Jeg skal nok til helvete hvis jeg er på rett vei,» svarte den fattige. «Jo, du har gått riktig nok, det er her,» sa den gamle mannen. «Når du kommer inn, vil alle sammen kjøpe fleskeskinka, for flesk er sjelden mat i helvete. Men du skal ikke selge den med mindre du får den håndkverna som står bak døra. Når du kommer ut igjen skal jeg lære deg å stille kverna, den er nyttig til noe av hvert den.»

Han med skinka takket for god beskjed og banket på hos fanden. Da han kom inn gikk det som den gamle mannen hadde sagt: Alle djevlene, både store og små, stimlet sammen om ham som maur omkring en makk, og den ene bød over den andre på fleskeskinka.

«Riktignok skulle kjerringa og jeg hatt den til julekvelden, men siden dere er så forhipne på den, får jeg vel like godt overlate den,» sa mannen. «Men skal jeg selge den, vil jeg ha den håndkverna som står bak døren der borte.»

Den ville fanden nødig være av med, og han tinget og prutet med mannen. Men han ble med sitt, og så måtte fanden ut med den.

Da mannen kom ut i gården spurte han den gamle vedhuggeren om hvordan han skulle stille kverna, og da han hadde lært det, sa han takk for seg og la i vei hjemover det forteste han kunne. Men likevel kom han ikke hjem før klokken slo tolv julenatten.

«Men hvor i all verden ble det av deg, da?» sa kjerring. «Her har jeg sittet time ut og time inn og hipt og ventet og har ikke så mye som to pinner å legge i kors under julegrøten.»

«Å, jeg kunne ikke komme før, jeg hadde noe av hvert å gå etter, og lang vei hadde jeg og. Men nå skal du se,» sa mannen, han satte kverna på bordet og bad den først male lys, så duk og så mat og øl og alt som godt var til julekveldskost, og etter som han befalte den, så malte kverna.

Kjerringa korset seg den ene gangen etter den andre og ville vite hvor mannen hadde fått kverna fra, men det ville han ikke ut med. «Det får være det samme hvor jeg har fått den, du ser kverna er god og at kvernvannet ikke fryser,» sa mannen. Så malte han mat og drikke og alle gode ting til hele julen, og tredjedagen bad han til seg vennene sine, da  ville han ha gjestebud.

Da den rike broren sa alt det som var i gjestebudsgården, ble han både harm og vill, for han kunne ikke unne bror sin noe.

«Julekvelden var han så nødig at han kom til meg å bad om litt i Guds navn, og nå gjør han et lag som om han skulle være både greve og konge,» sa han til de andre.

«Men hvor har du fått all rikdommen fra?» sa han til broren. «Bak døren,» sa han som eide kverna, han brydde seg ikke om å gjøre regnskap for det, han. Men utpå kvelden, da han hadde fått litt i hodet, kunne han ikke bare seg, da kom han frem med kverna.

 

 

               

                                                     

  

 

 

 

 

       

«Der ser du den som har skaffet meg all rikdommen,» sa han, og så lot han kverna male både det ene og det andre. Da broren så dette ville han endelig ha kverna, og langt om lenge skulle han da få den, men tre hundre daler måtte han gi for den, og så skulle mannen beholde den til slåttonna. «For har jeg hatt den så lenge, kan jeg ha malt opp mat for mange år,» tenkte han.

I den tida kan en nok vite at kverna ikke ble rusten, og da slåttonna kom, fikk broren den. Men den andre hadde tatt seg vel i vare for å lære ham å stille den. Det var om kvelden den rike fikk kverna hjem til seg, og dagen etter bad han kjerringa gå ut og breie etter slåttekarene, han skulle selv lage til dugurden i dag, sa han.

Da det led mot dugurdstid, satte han kverna på kjøkkenbordet. «Mal sild og velling, og det både fort og vel!» sa mannen. Og kverna til å male sild og velling, først alle fat og trau fulle og siden ut over hele kjøkkengulvet. Mannen fiklet og stelte og skulle få kverna til å stanse, men hvordan han fingret og dreide på den, så holdt kverna på, og om litt nådde vellingen så høyt at mannen holdt på å drukne. Så rev han opp stuedøra, men det varte ikke lenge før kverna hadde malt full stua og, og det var med nød og neppe at mannen fikk fatt i dørklinken nede i vellingflommen. Da han nå fikk døren opp, ble han ikke så lenge i stua. Han satte ut, og sild og velling etter han så det fosset utover både tun og jorder.

Nå syntes kjerringa, som var ute og breidde høy, at det tok for lang tid før dugurden ble ferdig.«Om ikke mannen roper hjem, så får vi gå likevel. Han kan vel ikke stort med å koke velling, jeg får vel hjelpe han,» sa kona til slåttefolkene.

Ja, de tok til å rusle hjemover, men da de kom oppover bakkene, møtte de sild og velling og brød, og mannen sjøl foran flommen.

«Gud gi det var hundre vommer på hver av dere. Men pass dere så dere ikke drukner i dugurdsvellingen,» skrek mannen, han satte forbi dem som om den onde var i hælene på ham, og nedover dit broren bodde. Han bad ham for Guds skyld ta igjen kverna, og det på øyeblikket.

«Maler den en time til så forgår hele bygda av sild og velling,» sa han. Men broren ville slett ikke ta den før den andre hadde betalt ham tre hundre daler til, og det måtte han da. 

Nå hadde den fattige både penger og kvern, og så varte det ikke lenge før han fikk opp en gård, mye gildere enn den broren bodde i. Med kverna malte han opp så mye gull at han kledde den med bare gullplater. Gården lå tett ved havkanten, så det lyste og glimtet i en langt utover sjøen. Alle som seilte forbi der, skulle nå innom å besøke den rike manen i gullgården, og alle så ville de se den forunderlige kverna, for den gikk det ord om både vidt og bredt.

Langt om lenge kom det også en skipper som ville se kverna. Han spurte om den kunne male salt. Jo, den kunne da male salt, sa han som eide den, og da skipperen hørte det , ville han ha kverna, det fikk koste hva det ville. For hadde han den, tenkte han, så slapp han å seile langt av sted over farlige farvann etter saltlaster.

I førstningen ville ikke mannen være av med den. Men skipperen både tigget og bad, og til sist solgte han den og fikk mange, mange tusen daler for den. Da skipperen hadde fått kverna på ryggen, stanset han ikke lenge der, for han var redd mannen skulle betenke seg. Å spørre hvordan han skulle stille den, hadde han nå slett ikke tid til, han satte ned til skuta det forteste han kunne, og da han kom et stykke ut på sjøen, fikk han kverna opp.

«Mal salt, og det både fort og vel!» sa skipperen. Ja, kverna til å male salt, og det så det sprutet. Da skipperen hadde fått skuta full, ville han stanse kverna, men hvordan han bar seg at, og hvordan han stelte på den, så malte kverna like fort, og salthaugen vokste høyere og høyere, og til sist sank skuta.

Der står kverna på havsens bunn og maler den dag i dag, og derfor er det sjøen er salt.